Idag var det solskinn i Bergen. I den anledning, bestemte jeg meg for å ikke gå på lesesalen. Jeg sprayet på meg solkremen, og la meg ut på verandaen for å leke at det var sommer.

I god tro skulle jeg la sommerfølelsen slippe til, og alle sanser og følelser burde tilsi at dette var tilfelle.

Da slo det meg, at jeg var helt aleine der i solen. De fleste andre bekjente styrer rundt på sine helt vanlige hverdager, når kalenderen viser niende september. Det er høst og midt i uken. Da skal det ikke være sommer mer, og aldeles ikke på en torsdag.

Om så bare for idag endte jeg opp med å savne hverdagen. Dette for å slippe å føle meg som et uskudd og en "lonely wanderer," i mitt forsøk på å skape en illusjon om at sommeren er her fremdeles.

Imorgen skal jeg på lesesalen, om så bare for å spise lunsj i kantinen, og hilse på kantinedama. Æsj... jeg er visst et vanedyr.