Sitte på tog og følge mengden.
Det hele startet fredag morgen. Jeg skulle ta tog til Oslo. Togturen bort er det generelt lite å si på. Kaffedrikking. Oppgaveskriving. Lesing. Ja. Stort sett det. Det satt ingen ved siden av meg. Det var fint. Plass er fint. Men så var jeg framme. Jeg skulle møte dette mennesket som jeg ble kjent med for under ei uke siden. Toget stoppet. Jeg fikk med meg sekken min som for så vidt er kjempetung og svær. Ut på Oslo S. Oi! Her var det mange mennesker. Her var det stort. Jeg har sjeldent følt meg så mye som ei lita småbyjente som akkurat da. Helt alene i vår store hovedstad. Hvem vet hva som kan skje da. Ikke jeg. Jeg stod på perrongen og lurte på hvilken retning det var formålstjenelig å bevege seg i. Valget falt på å følge mengden. Det er ofte en god plan. Jeg fulgte mengden. Mengden hadde nok en gang rett. Jeg endte opp inne på sentralbanestasjonen. Men hvor. Og hvor var han som skulle hente meg. Jeg ringte og sa at jeg var på Oslo S. Han spurte hvor. Jeg sa Oslo S. Han spurte hvor. Jeg sa vet ikke. Han virket skeptisk. Jeg så meg rundt. Han spurte om jeg kunne beskrive mine nåværende omgivelser. Jeg sa, det er masse folk her. Han spurte nok en gang, med litt oppgitthet i stemmen. Jeg sa burger king. Han sa, stå der, jeg kommer og henter deg. Det skjedde.